Gudrun Martinsen

Farvel, kjære mormor I dag tar vi farvel med et menneske fylt av kjærlighet, omsorg og varme. Mormor var ikke bare en mormor. Hun var hjem. En trygg armkrok. En uendelig kilde til kjærlighet. Selv når hun hadde det vondt, var hun mer opptatt av hvordan vi hadde det enn av seg selv. Det første hun alltid spurte om var: «Hvordan har du det?» Til og med på sykehuset, da hun selv var svak, var dette hennes første spørsmål. Hun bar vår smerte som sin egen og tenkte på oss helt til det siste. Historie Når mormor ringte oss Mormor bodde i Sarpsborg, vi i Oslo. Likevel føltes hun alltid nær. Hun ringte oss nesten hver dag ikke fordi hun trengte noe, men fordi hun ville høre stemmen vår. Vi kunne snakke flere ganger om dagen, men hver gang vi la på, savnet hun oss like mye. Så ringte hun igjen. Hennes kjærlighet var grenseløs alltid like nær, uansett avstanden mellom oss. Selv om hun ofte følte seg alene, sørget hun for at vi aldri gjorde det. Hun minnet oss alltid på hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Mormor var varm. Gavmild. Hun ga ikke bare ting hun ga av seg selv, av sin tid, av sin kjærlighet. Min mamma, Linda, var hennes verden, og vi barnebarna var hennes største glede. De siste øyeblikkene Kanskje er det vakreste minnet jeg har, besøket dagen før hun gikk bort. Da fikk Helene og jeg se Emilia, vår datter, og mormor dele et øyeblikk fylt med kjærlighet et øyeblikk som for alltid vil leve i hjertene våre. Og det betyr alt at Iben, mamma, John og jeg fikk sitte ved hennes side, holde henne i hånden og være der til hennes aller siste stund. Jeg er også takknemlig for alle som kom å besøkte henne på sykehuset. Jeg er sikker på at hun følte seg trygg, og glad for at hennes familie samlet seg for henne - og det trøster meg å vite at vi var der da hun dro hjem til Gud. En liten historie fra barndommen Jeg husker hvordan hun ropte fra huset ned til fotballbanen på Opsund når middagen var klar. Og jeg husker hvordan jeg alltid drøyde tiden litt lenger, fordi fotballen var så gøy. Men da jeg endelig kom hjem, ventet hun ikke med sinne eller skuffelse bare et smil, en klem og en kjærlighet så stor at jeg følte meg uendelig trygg. For meg var mormor et hjem. Nå er huset hennes stille. Telefonen ringer ikke lenger. Men stemmen hennes lever videre i oss. Kjærligheten hennes lever i oss. Og hver gang vi savner henne, trenger vi bare å lukke øynene. For hun er der. Like nær som før, i hjertene våre. Tusen takk, kjære mormor. For din godhet. For din varme. For din grenseløse kjærlighet. Du vil alltid være med oss. Vi elsker deg, og vi savner deg mer enn ord kan si.

Her er min tale til deg mormor. Savner deg - love you️ Farvel, kjære mormor I dag tar vi farvel med et menneske fylt av kjærlighet, omsorg og varme. Mormor var ikke bare en mormor. Hun var hjem. En trygg armkrok. En uendelig kilde til kjærlighet. Selv når hun hadde det vondt, var hun mer opptatt av hvordan vi hadde det enn av seg selv. Det første hun alltid spurte om var: «Hvordan har du det?» Til og med på sykehuset, da hun selv var svak, var dette hennes første spørsmål. Hun bar vår smerte som sin egen og tenkte på oss helt til det siste. Historie Når mormor ringte oss Mormor bodde i Sarpsborg, vi i Oslo. Likevel føltes hun alltid nær. Hun ringte oss nesten hver dag ikke fordi hun trengte noe, men fordi hun ville høre stemmen vår. Vi kunne snakke flere ganger om dagen, men hver gang vi la på, savnet hun oss like mye. Så ringte hun igjen. Hennes kjærlighet var grenseløs alltid like nær, uansett avstanden mellom oss. Selv om hun ofte følte seg alene, sørget hun for at vi aldri gjorde det. Hun minnet oss alltid på hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Mormor var varm. Gavmild. Hun ga ikke bare ting hun ga av seg selv, av sin tid, av sin kjærlighet. Min mamma, Linda, var hennes verden, og vi barnebarna var hennes største glede. De siste øyeblikkene Kanskje er det vakreste minnet jeg har, besøket dagen før hun gikk bort. Da fikk Helene og jeg se Emilia, vår datter, og mormor dele et øyeblikk fylt med kjærlighet et øyeblikk som for alltid vil leve i hjertene våre. Og det betyr alt at Iben, mamma, John og jeg fikk sitte ved hennes side, holde henne i hånden og være der til hennes aller siste stund. Jeg er også takknemlig for alle som kom å besøkte henne på sykehuset. Jeg er sikker på at hun følte seg trygg, og glad for at hennes familie samlet seg for henne - og det trøster meg å vite at vi var der da hun dro hjem til Gud. En liten historie fra barndommen Jeg husker hvordan hun ropte fra huset ned til fotballbanen på Opsund når middagen var klar. Og jeg husker hvordan jeg alltid drøyde tiden litt lenger, fordi fotballen var så gøy. Men da jeg endelig kom hjem, ventet hun ikke med sinne eller skuffelse bare et smil, en klem og en kjærlighet så stor at jeg følte meg uendelig trygg. For meg var mormor et hjem. Nå er huset hennes stille. Telefonen ringer ikke lenger. Men stemmen hennes lever videre i oss. Kjærligheten hennes lever i oss. Og hver gang vi savner henne, trenger vi bare å lukke øynene. For hun er der. Like nær som før, i hjertene våre. Tusen takk, kjære mormor. For din godhet. For din varme. For din grenseløse kjærlighet. Du vil alltid være med oss. Vi elsker deg, og vi savner deg mer enn ord kan si.

Du var den beste dagmamma til våres to jenter Connie og Malin på Opsund og der hadde de det veldig godt De gledet seg alltid til å dra til deg. Rart å se du har reist videre. Tankene våres går til de nærmeste. Hvil i fred kjære Gudrun.

Tusen takk for tiden vi fikk sammen, mormor som jeg kalte deg, selv om jeg ikke var ditt barnebarn. Jeg følte likevel din varme kjærlighet hver gang vi besøkte deg, og hver gang du ringte oss, inkluderte du alltid meg. Du spurte alltid hvordan jeg hadde det, og sa du var glad i meg. Ditt råd vil alltid være med meg, du sa hver gang vi pratet med deg: Ta vare på hverandre. Takk for all kjærligheten du ga til Emilia, ditt oldebarn. Det var så fint å få dele en siste stund med deg dagen før du reiste til himmelen. Det kommer jeg aldri til å glemme.

Farvel med vår kjære mormor et menneske fylt av kjærlighet, omsorg og varme. Mormor var ikke bare en bestemor. Hun var hjem. En trygg armkrok. En uendelig kilde til kjærlighet. Selv når hun hadde det vondt, var hun mer opptatt av oss enn av seg selv. Det første hun alltid spurte om var: «Hvordan har du det?» Hun bar vår smerte som sin egen, og helt til det siste øyeblikket tenkte hun på oss før seg selv. Hun elsket oss så høyt at avstanden mellom oss aldri spilte noen rolle. Vi kunne snakke med henne flere ganger om dagen, men hun savnet oss like mye hver gang vi la på. Og så ringte hun igjen ikke fordi hun trengte noe, men fordi hun bare ville høre stemmen vår. Fordi hun elsket oss, grenseløst og betingelsesløst. Det fine med mormor var at selv om hun ofte følte seg alene, klarte hun likevel å samle oss. Og kanskje er det vakreste av alt at i hennes siste stund, gjorde hun nettopp det hun samlet familien, akkurat slik hun alltid ønsket. Mormor var varm. Gavmild. Hun ga ikke bare gaver hun ga av seg selv, av sin tid, av sin kjærlighet. Hun elsket sin datter over alt på jord, og vi barnebarna var hennes største glede. Jeg husker hvordan hun pleide å rope fra huset ned til fotballbanen når det var middag. Og jeg husker hvordan jeg alltid ble værende litt lenger, fordi fotball var så gøy. Men da jeg til slutt kom hjem, møtte hun meg ikke med sinne eller skuffelse. Bare med et smil, en klem og en kjærlighet så stor at jeg følte meg uendelig trygg. For meg var mormor ikke bare en del av livet. Hun var selve livet og et sted jeg kunne kalle hjem. Nå er huset hennes stille, og telefonen ringer ikke lenger. Men stemmen hennes lever videre i oss. Kjærligheten hennes lever i oss. Hver gang vi savner henne, trenger vi bare å lukke øynene for hun er der, like nær som før, i hjertene våre. Tusen takk, kjære mormor. For din godhet. For din varme. For din grenseløse kjærlighet. Du vil alltid være med oss. Vi elsker deg, og vi savner deg mer enn ord kan si.

Vi kommer til å savne deg veldig mye mormor️ jeg skal gjenfortelle alle de morsomme stundene våre til oldebarnet ditt Lucas😊 håper du får hvile i fred nå med onkel Kristoffer ️