Lars Christian Ruud

Kjære Pappa Du har alltid vært der og nå er du borte. Sist vi snakket sammen var på telefonen, mens jeg var på Jeløya der du vokste opp, og du ringte for å ta en liten prat. Det er mange flere små prater som jeg gjerne skulle hatt med deg. Jeg skulle vise deg de nye LPene jeg har hengt opp på veggen hjemme, jeg skulle fortelle deg mer om Vikki og du skulle få møte henne ordentlig (ikke bare i forbifarten etter en konsert), og jeg skulle fortelle om hvor flott det blir når vi skal spille Mahlers andre symfoni i operaen. Nå får jeg ikke fortalt deg noen ting. Men jeg får fortelle om deg, til de jeg kjenner. Jeg får delt morsomme historier om deg fra da jeg var liten, fortalt om de rare sidene ved deg og om hvor mye kjærlighet du gav meg, mine to søsken og Idas lille Emmylou. Jeg får også prakket all den musikken du introduserte meg for på mine venner og kjære, til varierende grad av entusiasme. Jeg er uendelig glad for at du fôret min gryende musikkinteresse da jeg var mindre og i dag fikk jeg hedret deg gjennom musikken. Det var ikke vanskelig å finne en passende tekst å sette toner til, da jeg tenkte på deg. Et kjapt google-søk på 'Carl Sagan quotes' gav meg svaret på det med en gang: "She had studied the universe all her life, but had overheard its clearest message: For small creatures such as we, the vastness is bearable only through love." Takk for alt du var og alt du gav. Din sønn Perry

Kjære Lars, Jeg kalte deg alltid Lars, og ikke pappa. Nå kaller jeg jo heldigvis mamma for Tone, så jeg behandler dere i hvert fall like dårlig. Når det er sagt, så er du jo uansett pappaen min, men nå er du borte. Såret etter din alt for tidlige bortgang vil ta tid å lege, men de gode minnene etter deg er god medisin som hjelper meg gjennom denne tiden. Det er også en trøst å vite at det ser ut som at du døde smertefritt og i søvne. Jeg er også glad for at du ikke var bekymret for oss da du gikk. Per Kristian har fast jobb i operaen, Ida har begynt å trives igjen etter at Magnus gikk bort, og du visste at jeg skal gifte meg med Mai. Jeg vet hvor mye du gledet deg til å møte henne, men slik ble det aldri. Det var så mye jeg skulle ønske du kunne oppleve sammen med oss. I høst skulle du vært vitne for bryllupet vårt. Vi skulle feiret jul sammen, dra på ferie og så mye mer. Jeg skulle så gjerne gitt deg et barnebarn til å leke med, men om det kommer så må det bli uten at du kan være der for å hjelpe oss. Det siste vi gjorde sammen var å kjøpe inn og bære materialer til terrassen til Tone. Jeg skulle gjerne vist deg hvordan det blir når det blir ferdig. Takk for alt du gav, og alt du var. Glad i deg. Din sønn, Jon Magnus

Kjære pappaen min. Kjære helten min, og på mange måter mannen i mitt liv. En dag skulle dette skje. Det har vi snakket om. Det var slik det skulle være at jeg står her og prater om deg, ikke du om meg. Vi var enige om det. Men det skulle ikke skje nå. Du var så viktig, du var så nær. Og du var det hele veien. Du tok oss med på mange fine aktiviteter da vi var barn. Hver uke badet vi på Rødsmyra skole med kompisene dine og barna, og spiste god mat etterpå. Vi var på juletrejakt i jula, på hytta til tante Ann-Kristin om vinteren og på sommeren kosa vi oss på Bjølstad gård, på stranda og Kongstenbadet. Jeg husker en gang vi var på Kongsten, og jeg hadde fryktelig lyst på en is nr. 2. Du sa det var greit, mot at jeg hoppet fra 10-meteren. Så da gjorde jeg det, og du ble stolt. I ungdomstiden min var du med meg på kino for å se jentefilmer. Du sovna med en gang det ble mørkt i salen, med unntak av én gang for da var Keira Knightley på skjermen, og ho var sprek. Det var også i ungdomstiden min vi startet å ha samtaler rundt eksistensielle spørsmål. Det startet den dagen du skjønte at jeg hadde vanskelige tanker om døden. Jeg trengte ikke å si det, for du skjønte det på hele meg mens vi diskuterte en skoleoppgave om Øverlands foredrag «Kristendommen den tiende landeplage». Siden den dag har vi hatt mange betydningsfulle samtaler om døden, du og jeg. Sist gang var så sent som i våres, da Emmylou mistet pappaen sin. Selv om temaet er vanskelig, har det alltid vært godt å kunne dele redselen for døden, og redselen for å miste de nære, med deg. Denne redselen har bodd i oss begge, og vi har ikke klart å finne trøst i en tro. Men vi har funnet trøst i hverandre. Du har ikke bare vært min venn, pappa. Du har også vært mine venners venn. Da jeg var i tjueårene, fikk du ofte besøk av vennene mine og meg en lørdagskveld. Vi spiste biff (, du forklarte hvordan en biff skal stekes), drakk vin, hørte på musikk og hadde gode samtaler. De samme vennene ble med igjen og igjen, for med deg var det alltid godt å være. For ei av mine venninner Dana har du betydd ekstra mye, og hun var alltid spesiell for deg også. Vi trente også masse sammen disse årene flere ganger i uka var vi på senteret og pumpa. Vi var også på filosofikafeer, interessante foredrag, og vi fortsatte tradisjonen med strandturer om sommeren. Der andre kanskje hadde med seg en venn eller kjæreste, hadde jeg med deg. Etter at Emmylou kom i desember 2021, begynte vi å tilbringe (om mulig) enda mer tid sammen. Ingen andre biler har stått så mye på gjesteparkeringen utenfor blokka vår som din bil. Du har vært så viktig, og du har vært så nær, også for Emmylou. Det er så mye jeg kommer til å savne med deg. Klemmene dine, den rolige og behagelige stemmen din, tryggheten og varmen din, og det genuine engasjementet du hadde for livene våre. Å se de blanke øynene dine når Emmylou sjarmerer, og hvor stolt og ivrig du var sammen med henne. Å høre deg fortelle om, og forklare oss, det samme igjen og igjen. Lyden av høreapparatet ditt, den ekstremt høye ringelyden på telefonen din, og lyden du lagde da du kosa deg med mat. De lange ørehårene dine, den bøyde lillefingeren din, og kjørehanskene dine. Jeg vil savne deg under hverdagsmiddager, helgemiddager og høytidsmiddager. Bare for å nevne noe. Det er også mange steder som vil minne meg om deg, fordi jeg sjeldent har vært der uten. Rema 1000 på Hassingen, Plantasjen, Jula, Nordby, Øra og stranda. Jeg kommer til å savne deg hele tiden. Det er vanskelig å finne ord for hvor urettferdig det er at du skulle dø nå. Du har stått på så hardt for så mange, og tatt jobben din mer seriøst enn noen annen jeg vet om. Det er vanskelig å ta innover seg, og godta, at du ikke skal få igjen for det nå. Du rakk å gå som honnør på Kongstenbadet to ganger i sommer, og da var du kjempestolt. Den gleden får du ikke oppleve igjen, og jeg får ikke være vitne til den. Sorgen er så tung å bære, tapet er så stort. Og du er ikke her for å trøste. Det som er godt å tenke på, er at du visste hvor glad jeg var i deg. Du visste hvor stolt jeg var av deg, og hvor mye du betydde for meg. Du visste at du var like spesiell for meg, som jeg var for deg. Og du visste at du var min helt.

Ord blir så fattige. Mine tanker går til Lars sine nærmeste, og alle oss som har mistet en kjær kollega. Alltid blid og hyggelig, med en klem på lur. Takk for alt.

Varme tanker til barn og barnebarn, vi føler med dere i sorgen!

Dette var trist. Lars fortjente mange år som pensjonist. Vi hadde mange morsomme stunder sammen på ØVH, og når jeg en sjelden gang var i Fredrikstad hadde Lars alltid ledig plass til meg. Jeg føler med barn og barnebarn i en trist stund.

Takk for gode minner. Hilsen Ingrid, Finn og Vincent

Hvil i fred min venn

Takk for alle gamle, gode minner som venn og kollega, Lars️. Hvil i fred