Claus Diseth

Du dro så fjærlett og stille - fylt av fred. Takk for alt, Claus.

Hvil i fred , Claus. Takk for alle år vi hadde sammen på jobb i Moss Dagblad. Kondolerer til hele familien. Ikke minst til din mamma og pappa som jeg hadde gleden av å ha som lærere på Bytårnet skole som grønnruss. Jeg føler med dere alle.

Hvil i fred, Claus. ️ Tusen takk for alle rare diskusjoner, underfundige skråblikk og alle de fantastiske bildene. ️kondolerer til familien.

Hvil i fred, gode Claus🌹Kondolerer til familien.

Du vil alltid ha stor plass i️ ️mitt,Claus!

Claus var midt iblant oss Når venner dør oppstår et sort hull av sorg, men siden tid sakte lindrer den, er det fordi de gode minnene overtar og blir værende. Det var med stor sorg vi i dag mottok meldingen om at Claus Diseth er gått ut av tiden, 62 år gammel. Han måtte gi tapt for kreftsykdommen. De mange sidene ved Claus som jeg ble kjent med hadde sitt utgangspunkt i Fredriksstad Blads gamle lokaler i Nygaardsgata i Fredrikstad på1980-tallet, der både han og jeg var ansatt som journalister. Hans sans for god gravejournalistikk og blikk for gode reportasjebilder var forbilledlig for meg, og Claus var en nyhetsjeger det var verdt å lære av, enda han var ti år yngre enn meg. Claus hadde en intelligent form for skråblikkhumor, og han knegget alltid godt hvis han syntes han hadde fått inn en god, verbal fulltreffer. Hans humoristiske sans, koplet med en sjelden formuleringsevne, resulterte etter mitt syn i én av de aller morsomste titlene som noen gang har stått på trykk i en lokalavis. Jeg var vaktsjef på desken i avisa den gangen, og Claus kom med et bilde av en mann med turban som sto med sørgelig uttrykk bak en knust vindusrute. Tittelen på nyhetsartikkelen hans var: «Hindu uten vindu.» Senere i livet forsvant han til VG og flere andre steder, og jeg likeså, men han dukket opp igjen i livet mitt for 10-12 år siden, på stampuben i Gamlebyen, selvfølgelig, smilende over et glass hvitvin eller en kald øl, med ansiktet vendt mot solen i pubens bakgård, der han tilbragte mange, mange timer og dager gjennom år med en flokk gode kamerater rundt seg. Han reiste mye til andre land, var ofte å se i skinnklær bøyd over en kraftig motorsykkel, mens han de siste årene av sitt liv så godt som utelukkende ble observert med kamerautstyr hengende på overkroppen. Det gode bildet var alltid hans jakt. Her på Østsiden av elven fortsatte Claus med å dyrke sin interesse for fotografering i så mange sammenhenger som mulig. Mange har fått sine fotoportretter av Claus, skapt i hans hjemmestudio. Noen av dem har vært vist og solgt på utstillinger, og aviser og magasiner i inn- og utland har publisert hans bilder. Selv brukte jeg ham som konsertfotograf eller når det trengtes coverbilder til plateutgivelser. Claus ble en fyr som på en måte ble allemannseie i Gamlebyen, selv om han var litt vanskelig å komme innpå. Han var blyg og reservert, selv om kjeften gikk hvis ditt eller datt engasjerte ham. Men han var samtidig alltid midt iblant oss. Som ivrig og utrettelig fotokunstner. Det kunne være Månefestivalen, Gamlebygallaen, Gamlebyen Kulekastlag, Barnas dag hos Gamlebyen geit- og fjærkreavlslag, konserter på Tamburen, Magenta eller Kong Fredrik. Og hvis noen feiret bursdag på Vollene, ja, så var ofte Claus der, både som gjest og som fotograf. Nå når han ikke er mer, er det en trøst å tenke på at han var en god og lojal venn, en klok rådgiver, både en verbal slåsskamp og samtidig en fryd å være sammen med, blant annet som sparringpartner i debatter. Vi har ledd mye sammen du og jeg Claus, og det er godt å tenke på nå. Og ikke minst er det grunn til å minnes ham som litt av en journalist og fotograf. Fred over ditt minne, og god reise videre, Claus. 18.06.2024, Stig Westeraas Nilsson.