Gunnar Arnstein Rognerud

Jeg tror det var i 1973 når jeg gikk hjem fra skolen, 12 år gammel at jeg så en mørkeblå Volvo pv på saga, Gunnar satt i bilen og spiste, han var en forsiktig gutt, uka etterpå var han i brakka sammen med pappa, og det ble starten på et langt og godt kjennskap og vennskap med Gunnar. I perioder kunne han være borte, som FN tjeneste i Libanon, eller jeg på skole eller jobb, men kontakten var der hele tiden. Vi jobbet som tettest sammen når vi holdt på med skogsmaskiner, han med motorsag og felling og jeg med skiftenøkkel og kjøring. Felling med motorsag, rundt 75 kubikkmeter om dagen.... Ingen, jeg mener ingen hadde klart det i dag. Ikke en gang hørte vi Gunnar klage på hverken jobb eller været, det var slik han var, ganske stille, arbeidsom og pliktoppfyllende. Han ble en del av familien, og når vi jobbet hjemme på gården kunne ikke mamma servere mat før Gunnar kom til kjøkkenbordet. Tømmer, plank, korn, poteter, kålrot, snøbrøyting, sveising og montering, alle disse årene...... Det er med stor takknemlighet jeg og broder tenker på Gunnar, vi er glad for at våre veier ble krysset i 1973, Alle disse årene var det bare glede og takknemlighet. Vi ønsket så mye at han skulle få gode år og nyte livet mer, ikke bare jobbe. Frisk i august, og borte i februar. Det er et varsel til oss andre som nok løper for mye i "hamsterhjulet". Om du leser dette, sett deg ned og ta fri fra det travle og nyt livet litt. Jeg sitter i en traktor i Oslo og rydder snø når jeg skriver dette, Gunnar, jeg løfter kaffekoppen og hilser til deg, hvor enn du måtte være. Hvil i fred. Til sist en linje fra Springsteen: For death is not the end, I'll see you in my dreams........

Tenker på dere

Hvil i fred 💙 kondolerer til familien